Vi er mange som føler oss overkjørte av myndighetene. Vi føler at våre stemmer ikke blir hørt og at alt som kan brukes mot oss, blir brukt mot oss. I det siste har det blitt snakket mye om rettferdighet. Det er hva vi søker. Vi ønsker oss en rettferdig behandling men vi får det ikke. I stedet stanger vi mot en mur av byråkrater som nekter å se menneskene. For dem synes vi kun å være saksnumre.
Hvem er vi?
Vi er kvinner og menn og barn, vi er familier som nektes et liv sammen. Fedre tas fra sine barn som spør etter dem, uten at den som er igjen kan gi dem et ordentlig svar. Hva skal man si til barnet? At staten har forbudt pappa å være her med oss?
Ektefeller tvinges fra hverandre og parforhold brytes opp med makt. Dette er den usminkede virkeligheten i dagens Norge.
Hvorfor skjer dette? Fordi vi har begått den forsyndelsen det er å bli glad i et menneske som ikke er herfra. Hvis dette mennesket ikke oppfyller myndighetenes stadig strengere krav til opphold, levnes kjærligheten ingen sjanse. Kjærlighet mellom mennesker synes å være kun et tomt og innholdsløst ord, uten mening for myndighetene. I stedet for å ses som noe positivt og som en formildende omstendighet, betraktes det som noe tvilsomt og mistenkelig. Historiene vi forteller blir ikke trodd på og uten at det sies rett ut, opplever vi at man anser at vi heller burde tatt abort enn å bli med barn med en som «ikke hører til».
Å gjøre dette mot voksne mennesker er ille nok, men å ta fra barn en forelder, er noe som ikke skal skje i et sivilisert samfunn, utenom for å beskytte barnet. Allikevel skjer dette gang på gang. Norge har signert og ratifisert Barnekonvensjonen av 1989 men den viftes til side med påstanden om at statene stilles fritt til å la andre hensyn gå foran barnets. Hvis dette stemmer, er konvensjonen ikke verdt papiret det er skrevet på. Da er alt snakk om rettferdighet tomme ord og statens makt står mot individene. Dette kan knapt kalles likhet for loven. Myndigheter står ikke over denne og individer skal beskyttes mot maktovergrep. Vi opplever at vi står uten en slik beskyttelse i våre møter med maktfullkomne myndigheter.
Myndighetene må begynne å ta hensyn til barn og familier og senke kravene så disse ikke tvinges fra hverandre. Mennesker går igjennom traumatiske opplevelser når samboere arresteres som om de skulle være farlige kriminelle. Folk sliter med angst og depresjoner etter dette. Behandlingstidene er urimelig lange. Det kan gå måneder og år før avgjørelser tas eller før man får svar på henvendelser. I Storbrittannia bruker man mellom to uker og en måned på å svare mens man her kan bruke opp til atten måneder.
Ved henvendelser til de ulike myndighetene, støter man ofte på en mur av taushet. Andre ganger får man tomme fraser til svar eller blir henvist til å skille seg for slik å avslutte saken. Kravene til inntekt for den parten som bor her, er urimelige og det tas heller ikke hensyn til at den andre parten kan ha fått jobbkontrakt i Norge. Fødselspermisjoner med nedsatt inntekt, anvendes mot søkerne. Mennesker utvises for livstid før de har satt sin fot i landet. Andre blir henvist til å flytte til det landet der samboeren/ektefellen opprinnelig er fra, selv om dette vil bety økonomisk ruin for begge. Dette er inhumant og kynisk og myndighetene lukker øynene for de menneskelige lidelsene som blir resultatet av deres avgjørelser.
Vi viser til Barnekonvensjonens Artikkel 3 hvor det står at: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndighetereller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»
Videre heter det i Artikkel 4: «Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative ogandre tiltak for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon.»
I den Europeiske Menneskerettskonvensjonens artikkel 8 står det:
«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
Artikkel 12 i samme konvensjon omtaler retten til å inngå ekteskap:
«Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale lover som regulerer utøvelsen av denne rettighet.»
Artikkel 13.handler om retten til et effektivt rettsmiddel:
«Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap.»
Artikkel 14 er et forbud mot diskriminering:
«Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»
Vi har forstått at de enkelte stater anser at disse konvensjonene kun gjelder deres egne statsborgere og at de derved kan se bort i fra disse når det gjelder flyktninger og såkalte papirløse.Også flyktninger og papirløse har menneskerettigheter – men de mangler en stat som prioriteter å håndheve dem.
Vi ser at den norske staten bevisst velger bort en human fortolkning av gjeldende lover og konvensjoner, for å legge større vekt på såkalte innvandringspolitiske hensyn. I klartekst betyr dette at man tramper på individers rettigheter slik de har blitt stadfestet i nevnte konvensjoner, drevet av en irrasjonell frykt for at en human politikk vil lede til at landet oversvømmes av flyktninger.
Med det massive fokuset på innstramninger og returer har de humanitære hensynene blitt borte. Når pådriverne for en slik inhuman politikk, er medlemmer av politiske partier som en gang satte solidaritet med de svake og de undertrykte høyt, blir det ekstra uforståelig. I dag får man inntrykk av at partipolitiske hensyn settes høyere enn menneskelige. Vi håper i det lengste at dette ikke er tilfellet og at ansvarlige politikere vil se til at Norge igjen vil leve opp til sine idealer og at dagens politkk endres. En rettferdig politikk må sette menneskelige hensyn først og kan ikke bygge på en inhuman og kynisk holdning. Politikere og myndigheter må åpne øynene for det som skjer og innse at dagens praksis er inhuman og alt annet enn rettferdig.
